Cecilies blogg

The Sartorialist

2009-03-06T05:31:00.000-08:00

En kan lære utrolig mye av å se på bilder proffe fotografer har tatt. En kan bli inspirert selv, få nye ideer, og få hjelp til å finne ut hva som funker eller hvordan en kan vinkle eller lyssette et motiv. På ordentlig gode bilder får du følelsen av at motivet når deg. At mennesket på bildet foran deg virkelig står og ser deg inn i øynene på ordentlig. Det er morsomt å se på for eksempel mange forskjellige portrett av mennesker tatt av en erfaren fotograf. Se motebloggen http://www.thesartorialist.blogspot.com/. Dagens Næringsliv har også et hovedoppslag med mannen bak nettstedet som har gatemote som lidenskap.

Footoo?

2009-03-04T09:31:00.000-08:00

Jeg var inne på nettsiden til Lofoten Folkehøgskole (http://www.lofoten.fhs.no/sites/bildegalleri/hjemmesider/hjemmesider.htm og http://www.lofoten.fhs.no/sites/bildegalleri/hjemmesider/hjemmesider.htm), der jeg kom over noen elevnettsteder som bare gjorde meg helt... målløs. Sjekk dem ut: http://www.ulrikakestere.com/ og http://nicklasblom.com/ . Hvis ikke dette er insirasjon, så vet ikke jeg. Nå er det lenge siden jeg har vært ute og knipset løs. Kjenner det kribler litt!

Er vanskelig å ta valg. Noe av det vanskeligste som finnes. Snart er det søknadsfrist også. Hva skal man satse på? Noen ting vet man med sikkerhet, andre ting er man mer usikre på. Det er ikke så veldig lenge igjen til 15. april.

Lesehest? Neeh...

2009-01-28T08:04:00.000-08:00

Jeg lurer på hvorfor det er sånn at når jeg først begynner å lese bøker, så må jeg liksom begynne å lese, ja - nettopp - bøker. Det blir liksom i flertall. I jula fikk jeg en del lesestoff, men det jeg fikk står (foreløpig) urørt på skrivebordet. Imidlertid begynte jeg på Pan av Knut Hamsun rett før jul, samtidig som jeg begynte på Sult rett før nyttår - uten å ha gjort meg ferdig med den andre først. Samtidig som jeg leser disse (går ikke i ekstremt høyt tempo), kjøpte jeg meg to nye bøker da jeg var på Strømmen Storsenter for et par uker siden. Evighetens kyss av Stephenie Meyer, og Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug. Evighetens kyss er boka bak filmen Twilight som nå går på kino. Leste den ut i foregårs. Synes den var bra. Nå gleder jeg meg til å begynne på Mengele Zoo. Pappa kjenner visst forfatteren fra da de jobba sammen på et ungdomshjem i Oslo på 70- tallet. Det er litt kult. Jeg føler ofte at det er ting jeg gjerne skulle visst mer om.

..Lurer på om jeg kommer til å klare å lese helt ferdig Hamsuns bøker.

Anyhow. I går gikk jeg og M en tur for å bare prate, før vi dro hjem til henne etterpå for å gjøre "lekser". Vi endte opp med å bake boller og å sitte foran hver vår bærbare datamaskin. Jeg skulle egentlig gjøre ferdig en filmtolkning av Hawaii, Oslo. Den ble utsatt litt. M, du sier jeg er så flink til å holde ting hemmelig. Men det er ikke fordi jeg ikke vil DELE, det vil jeg gjerne. Det tar bare litt tid. Beklager at jeg av og til kan framstå som litt mystisk.

I dag hadde jeg første ordentlige time sammen med folka i politikk og menneskerettigheter- klassen. Kjenner at dette er et fag som passer meg mye bedre enn kjemi. Timene gikk bra. I morgen skal vi diskutere Obama og staten som internasjonal aktør. På fredag hadde vi fagdag, hvor vi var på VGs mediesenter. Jeg og R hadde vært der i 10. klasse, men det var gøy likvel. I tillegg fikk vi en liten omvisning i redaksjonen. Det var stilig. Omvisningsdama der var skikkelig grei - hun mente hun synes jeg så så kjent ut, og spurte masse om utdanning videre og var virkelig hyggelig, men jeg lurer på hvem det var hun syntes jeg ligna på?

Hver gang jeg kjører forbi ryttere som rir langs veien kjenner jeg hvor kollossalt jeg savner Sophus. Skulle ønske jeg kunne se ham igjen snart.

Yes. Dette ble et langt innlegg om alt og ingenting. Nå er jeg trøtt. Tror jeg skal sove til det er tid for middag.

OBAMA

2009-01-22T08:30:00.000-08:00

Obama <3

You, a mystery

2009-01-14T13:07:00.000-08:00

Det vil alltid være den ene personen. Den ene som for alltid kommer til å ha en spesiell plass i hjertet mitt.

A retrospective glance

2009-01-10T05:40:00.000-08:00

Det er bare å konstatere at 2008 er over og at 2009 er godt i gang. Jula har vært begivenhetsfylt og overraskende, og nyttår veldig koselig. Sånn husker jeg det:

Vi gjorde det samme som vi alltid pleier å gjøre. Spiste julemat og masse sjokolade. Drev hemmelighetskremmeri med julegaver og innpakking av gaver på nattestid. Husker snøen i hagen og på jordene som danna et hvitt slør på bakken. Juletreet som atter en gang ble kledd opp i et fantastisk utvalg av min og min brors juletrepynt fra barnehagen. Pluss noen nye julekuler jeg overtalte mamma til å kjøpe på Ikea. Tid tilbrakt foran dataen, hvor jeg ikke satt med lekser, men hvor jeg bare prata med vanvittig herlige folk på msn mens jeg hørte på musikk. Tante som ble forelsket i Youtube første juledag da hun så Freddie Mercury Live in Washington 1979. De optimistiske turene jeg og min bror hadde til ulike utendørsklatrevegger, for å sjekke om vi kunne buldre i isen. Da jeg red hesten til venninna mi. Med resultat at jeg fant ut at Sophus aldri kan erstattes. Tid til å gjøre ting ingen forlangte at jeg skulle gjøre. Nostalgiske tilbakeblikk på 2008. De første skiturene, og det beste; belønninga framme på Sinober i form av solskinnsbolla med ekstra melis.

2008 er forbi. 2009 er her. Bildet under er tatt ved midnatt en sommerkveld på Grønland -turen dit er kanskje noe av det jeg husker best fra 2008. Noen hadde et skeivt tørkestativ festet rett oppå fjellet, med undertøy og skjorter hengende fredelig til tørk i vinden. Utendørs tørk av klær er fortsatt en hit, særlig i strøk hvor folk ikke har hørt om tørketrommel.

Knife and fork, please

2009-01-07T08:51:00.000-08:00

I forgårs satt jeg ved middagsbordet og spiste veggismat. Og det er jo ikke noe galt i det, siden jeg er vegetarianer. Men plutselig la jeg merke til at mamma hadde gaffelen i venstre hånd. Pappa hadde også gaffelen i venstre hånd. Skrekkslagen stoppet jeg opp å spise, og så jeg ned på mine egne hender, som pent og pyntelig automatisk hadde skåret opp et fin potetbit på tallerkenen uten at jeg hadde merket det. Men jeg hadde jo gaffelen i høyre hånd. What???

Poenget er at ingen, i løpet av mine 18 leveår, har fortalt meg at det er vanlig å spise med gaffelen i venstre og kniven i høyre når man er høyrehendt. Det er som om jeg skulle ha skrevet med venstre hånd i 18 år, og ikke oppdaget før jeg allerede hadde strevd meg til en silkemyk løkkeskrift, at jeg godt kunne ha tatt snarveien og skevet like fint, om ikke bedre, med høyre handa. At det var det alle andre gjorde. Da jeg delte mine frustrerte tanker ved matbordet, fikk jeg disse innspillene:

- Mamma: "Det har jeg ikke lagt merke til. Jaja, da kan du dessverre ikke gifte deg inn i en borgerlig familie".
- Jeg: "Dette er nesten omsorgssvikt! Jeg føler at det er en missing link her nå." (Ser forvirret fra mamma til pappa og tilbake igjen). "Det er noen som burde ha lært meg hvordan bestikk skal holdes i hendene. Hva skjedde med etikette? Hvis jeg ikke en gang som høyrehendt klarer å holde bestikket riktig, åssen skal det gå med resten av bordmanérene?" (Trillrunde øyne med forferdet blikk på mine tydeligvis omvendte hender).
- Pappa: "La nå ikke min arbeiderklassebakgrunn ta skylden for dette".

Av en eller annen grunn følte jeg meg et sekund ørlite grann forsømt. Lite lagt merke til. Hvorfor er det ingen som har fortalt meg, eller kommentert hvorfor jeg spiser med gaffelen i høyre og kniven i venstre når de vet at jeg er høyrehendt? Sånn kan det gå...

I miss you love

2008-12-27T05:44:00.000-08:00

Remind me why we decided this was for the best.

Jeg håper du har det bra, bestevenn.

In the mood for Christmas

2008-12-22T14:47:00.000-08:00

Jeg må begynne å gripe dagen litt mer. Gjøre fornuftige ting. Si til dem rundt meg at jeg er glad i dem litt oftere. Prøve å tenke meg om før jeg blir sur uten at det egentlig er noe å være sur for. Være litt mer takknemlig. Prøve å leve litt mer i nuet. Prøve å trosse sjenansen og dele ut flere klemmer på eget initiativ.

Jah. Jeg tror julestemningen så smått kommer sigende.

Introducing: Paal Audestad

2008-12-19T03:43:00.000-08:00

Paal Audestad er en norsk fotojournalist. Selv elsker han Rock'n'Roll - fotografier. Audestad jobber i Aftenposten, og har i tillegg hatt gleden av å være med bandet Kaizers Orchestra rundt om på konserter og turné. Bøyer meg grasiøst i scenestøvet for bildene hans.

PHOTOICON

2008-12-17T04:33:00.000-08:00

Det finnes fotomagasiner. Det finnes fotomagasiner som er inspirerende. Det finnes fotomagasiner som kommer med mange tekniske tips, utstyrstester og hvordan du kan skape bedre bilder. I tillegg finnes det fotomagasiner som viser en oppriktig lidenskap for foto. Magasiner som legger vekt på det kunstneriske uttrykket et foto kan ha. Et magasin jeg synes er det ultimate fotomagasinet, er det engelske bladet PHOTOICON. I fare for å drive illegal reklame, her er noen bilder av bladet fra utsiden og innsiden, pluss litt bakgrunn for bildet på forsiden av bladets første temautgave.

Gered Mankowitz. Ah. Han har tatt forsidebildet av Jimi Hendrix på sommercoveret (se over). Temaet er "The Photograph in Rock'n'Roll". Jeg bare elsker det bildet. Når et bilde virkelig engasjerer en, finnes det nesten ikke noe bedre enn å lese om historien bak det - mens man samtidig med jevne mellomrom kaster ydmyke blikk mot bildet, og drømmer at det er en selv som står bak linsa der, i et mørkt studio, en gang for flere titalls år siden, og instruerer rockelegenden til å si "cheese". Mankowitz tok bildet av Jimi Hendrix i 1967. På spalteplass står dette om Jimi Hendrix og coverfotoet:

"By the mid sixties, Jimi Hendrix was regarded as a superstar and master guitar player, admired by all the leading axemen of the day. After a sensational performance at the Montery Pop Festival (1967) followed by star billing at the iconic Woodstock Festival (1969) his theatrical stage presence and left-handed guitar style won him countless prestigious music biz awards - which continued after his premature death. His unusual three-man line up, the Experience, enjoyed a level of success that would not be repeated until the Police trio in the early 1980s. At the peak of his fame (between 1966 and 1970), Hendrix died under unexplained circumstances in a flat in London on September 18th, 1970 - shortly after heading the Isle of Wight Festival".

Fotografen Gered Mankowitz beskrives slik på spalteplass:

"Gered Mankowitz, then already acknowledged as one of the leading rock biz photographers, did two sessions with the guitarist early in his UK career: 1967. Now regarded as modern classics, 'the Mason's Yard Studios' shoots are poignant because Hendrix' genius was cut short in such tragic circumstances."

Gered Mankowitz beskriver bakgrunnen for bildet og rockestjernen slik:

"Gered recollects: 'Jimi's manager, Chas Chandler, first asked me to work with him and we agreed that I would only shoot black & white and that the object was to try and create a serious image of the classic rock hero! He was very easy to work with and arrived at the studio looking the perfect rock star - the clothes he stood up in were the outfits he wore, no stylists or any of the support team that is expected today.' "

Gered Mankowitz om Jimi Hendrix:

" 'He was a very quiet, humble and gentle person at this time, and in spite of our attempts to create a moody and sexy look he laughed a great deal.' "

Bladet inneholder også en serie med pressefotoer av kjente musikkartister gjennom tidene. Artikkelreportasjen er med bilder tatt av forskjellige fotografer i forskjellige tiår. Se og bli betatt. :D

Sober optimism

2008-12-16T06:33:00.000-08:00

I dag ble jeg kåret til klassens kilne. Vi hadde kåringer til årboka, og alle fikk ett "adjektiv" eller en beskrivelse av seg selv på en eller annen måte, helst i ett ord, bak navnet sitt på klasselista. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Det er jo ok, for jeg er jo veldig kilen, så det er jo riktig. Jeg bare håper ikke at alle kommer for å kile meg i russetida.

Jeg trodde ikke at jeg ønsket meg så mye til jul i år. Plutselig dukket det opp masse ønsker likevel! I går skrev jeg ned en provisorisk ønskeliste. I fare for å virke kravstor og materialistisk, her er den:

Et Canon EOS50D (som jeg kommer til å få det. Optimistisk? Ehh... ja!)
En Hägström Jazzgitar H600 (dream, dream, dream...)
Snowboard (hvis jeg betaler selv, pakker det inn i julepapir og legger det under treet med egne hender, så...)
Langrennsjakke- og bukse.
Nydelige sjøgrønne øredobber fra Zuzanna G.
Øredobber eller gavekort fra Assesorize.
Parfyme: Code Femme fra Armani, Princess fra Vera Wang, Be Delicious fra DKNY.
Boblebukse (til vinteraktiviterer, f.eks. snowboard, aking, osv.)
Vintermokasiner fra UGG.
Jakke fra Acne.
Eske til musikk/CDer fra Platekompaniet.
Musikk: Bla. Fleet Foxes (mmm... skjeggete fyrer), The Last Shadow Puppets, Glasvegas, The Kooks, Kings of Leon, The Killers +++
Filmer: Dirty Dancing Havana Nights +++ (Yeah, klisjé deluxe, men denne er så fin!)
Bøker: Et dukkehjem og Vildanden i pocket av Ibsen.
Abonnement på Photoicon.
Superundertøy.
Ridehjelm.
Ridehanseker.
Sports-bh.
Ullgenser fra Kingsland (varm, til å bruke i stallen)
Boblevest fra Kingsland, hvit eller svart (varm, som jeg kan ri i).
Eventyrbok, mini, av J.K. Rowling.
Retro Raybans eller Wayfarers i en kul farge, eller pilotbriller.
Klær eller veske fra Topshop eller American Apparell.
En søt, blomstrete toalettmappe.
Lommebok.
Stjernekikkert.

Lista er ikke i prioritert rekkefølge. Disse tingene er noe jeg har hatt lyst til å skaffe meg - så selv om jeg ikke skulle være superheldig å få det i julegave, kommer jeg til å kjøpe meg mye av dette selv i overskuelig framtid. Må bare få tjent inn noen kroner først.

I dag var det plussgrader. Det regnet, damn! Her kommer et utdrag fra boka Bly, av Lars Saabye Christensen:

"Ingen blir våtere i regnet enn jeg. Jeg er en våt katt i Oslo, en søndag ettermiddag, den våren blomsterbudene brukte platåsko og sminke. Det luktet nyfødt løv og gammel parfyme av byen. Det luktet sure desserter og lunkent badevann. Glitnebakken var brattere enn noen sinne. Blodbøken utenfor UB var rød som hjerteslag, jeg hadde aldri sett den slik før. Og jeg visste ikke at Drammensveien kunne være så lang.

Jeg tok trikken det siste stykket og hoppet av ved Olaf Bulls plass. Benkene rundt fontenen var tomme. Selv ikke fyllikene gadd å være ute i dag. Så var jeg i Svoldergate. Jeg hadde ikke nøkkel rundt halsen. Jeg hadde mistet alle nøklene mine.

Jeg halte meg opp trappene. Jeg tok ett trinn av gangen. Gelenderet stod ikke helt støtt. Men veggen hodt. Jeg lente meg mot den. Jeg kom tilbake. Jeg hadde feber. Jeg var tung, tung, jeg var bare en klokke som gikk altfor seint.

Den krokete pekefingeren min ringte på. Jeg ventet. Jeg kunne snu. Jeg kunne ha gått forbi. Det kunne jeg har gjort. Men jeg ventet. Jeg hørte skritt der inne i leiligheten. De lød triste, slik tøfler av og til lyder, sånne tøfler man ikke helt vil kvitte seg med. Jeg telte til treogtjue."

Jeg har lest Beatles og Bly mange ganger. Siden jeg nå er inne i en sånn Beatles-periode, leser jeg stykkevis - fem sider her, to sider der - eller et kapittel enten her eller der. Ren nytelse. De er liksom uten sidestykke i sin sjanger, de bøkene. Jeg liker særlig begynnelsen i Bly, mens jeg så vidt klarte å slepe meg gjennom de to første kapitlene i Beatles. Så i den er resten av boka definitivt best.

Her er et utdrag fra Beatles. Hovedpersonen heter forresten Kim Karlsen. Han og et par kamerater har nettopp blitt invitert til klassefest hos ei jente.

"Seb knipsa tre ganger og lente seg over meg.

- Kjempegreier! sa han og klappa henne på skulderen. Når skal vi komme?

- Syv, sa Cecilie, satt stiv ved siden av meg, stirra rett framfor seg, og jeg banna på at Cecilie, hun var en hard nøtt å knekke, men jeg skulle greie det, det skulle jeg, skulle visst ikke tatt den ølen på Ullevålseter."

Kunne ønske jeg hadde en Kim Karlsen akkurat nå.

Det er utrolig hva som finnes i bokhyllene våre hjemme. For et par uker siden gikk jeg gjennom noen på gjesterommet, og på nattbordet mitt nå ligger også disse bøkene:

Pan, av Knut Hamsun (1974)
Kjærlighetens veier, av Johan Falkberget (1975)
Marx i ett bind, fra Pax Forlag (1973)
Du, menneske, av Marit Paulsen (1972)
Sofies verden, av Jostein Gaarder (1994)

Jepp, er optimistisk av natur. Men i går begynte jeg så smått på Pan. Er ganske stolt.

Calvin & Hobbes... Me like.

2008-12-15T08:49:00.000-08:00

Scarfomania

2008-12-14T04:32:00.000-08:00

I går ryddet jeg i skjerf. Det ble en del bretting. Jeg måtte bare gjøre noe med skuffen i gangen. Den holdt på å flyte over med votter, luer, skolisser, skosåler, solbriller, refleksvester, og, ja, skjerf. Det tøt ut alle veier. Jeg tror jeg har noe som kan kalles skjerfomania. I skuffen lå det 22 skjerf. Sist jeg var ute og skulle handle klær, endte jeg opp med å kjøpe fire (4) skjerf i steden for det jeg egentlig skulle ha, som var vintersko. De jeg kjøpte er de fire øverst på bildet. Jeg tror det helt øverst til venstre kommer til å bli mitt nye yndligsskjerf, uten at jeg egentlig burde favorisere eller gjøre forskjell på noen her. Skjerfbruken har egentlig bare eskalert de siste årene. Jeg har alltid likt å bruke dem, som et nødvendig assesoir. Skjerf går til (nesten) alt! Den eneste settingen jeg egentlig ikke kan se for meg selv gå med skjerf er til ballkjole eller i syden. Jeg kan imidlertid begrense meg, det har ikke gått helt over styr. Men i det siste har jeg merket at jeg har store problemer med ikke å kjøpe skjerf når jeg er ute og handler.

For tida er jeg inne i en Beatles- periode igjen. Beatles, altså den brilliante boka skrevet av den eminente forfatteren Lars Saabye Christensen, er en slik bok jeg kan slå opp i bare for estetikkens skyld. For inspirasjon, for god litteratur, for utmerkede skildringer og for å drømme meg bort.

I dedicate...

2008-12-13T09:34:00.000-08:00

Jeg tenkte jeg skulle dedikere det første innlegget i bloggen til Torkjell og Edvald Boasson Hagen. Torkjell fordi han inspirerte meg til å begynne å blogge. Og så er han jo så klart en kjernekar. Når det gjelder Edvald Boasson Hagen... eh... jo, han er fetteren til naboen på nabogården. Regner med at han er en knakanes fornuftig kar. Forhistorie: Det var liksom slik at etter at jeg erklærte meg som fan av den lovende syklisten på facebook, lovte jeg på en måte at jeg skulle skrive noe om ham dersom jeg opprettet en blogg. Her er litt fakta: Boasson Hagen er et stort norsk sykkeltalent som i år sykler for det amerikanske elitelaget Team Columbia. Han har vunnet masse og er en av våre mest lovende unge norske elitesyklister. Ehh. Ja. Enough said?

En merkelig følelse å skulle skrive blogginnlegg. Det er liksom slik at tankene går mye raskere enn jeg klarer å skrive. Ofte tenker jeg hvordan blogginnlegget skal se ut lenge før jeg faktisk får skrevet ned noe som helst. I hodet blir alt veldig fantastisk. Flott og klingende. Til og med før denne bloggen ble opprettet, tenkte jeg på innlegg jeg kunne skrive. Helt ned til setningsoppbygging og avsnitt jeg kunne ta med. Når det imidlertid kommer til stykket, er det ikke så lett likevel. Øvelse gjør vel mester!